Bok- og kulturbussen i Sør-Troms nominert til Årets bibliotek: En horisontutvider av rang!

Geografi og bosettingsmønster burde gjort Norge til Bokbusslandet med stor B. Men parallelt med filialnedleggingenes seiersgang på 1990-tallet fant ulike regjeringer det for godt å fjerne det aller meste av statsstøtte til bokbusser. Dermed fikk man også fortalt dem som kunne ha fortsatt – eller begynt – at bokbuss var noe avleggs og verdiløst. Det er altså imot ganske mange odds at Troms fylkeskommune driver ei fremragende bok- og kulturbussrute blant fjorder og fjell sør i fylket. Men kanskje en ny type ”bussbevegelse” kan vokse fram fra den?

Tekst og foto: Anders Ericson

Ideen om å lage en reportasje om Bok- og kulturbussen i Sør-Troms var ikke ny i Bibliotekforums redaksjon. Vi hadde hørt mye pent om bussen, lenge før den utpå høsten ble foreslått til Norsk Bibliotekforenings pris Årets bibliotek. Magefølelsen sa oss at denne kandidaten både kunne bli nominert og det som enda gjevere er, og da ble avtaleboka tatt fram for alvor. Vi sendte en e-post: – Var det mulig å komme til Harstad og snakke med noen, og kanskje til og med få se kjøretøyet?

Det var ikke bare mulig. Bok- og kulturbussjef Anne Gerd Lehn fulgte kjapt opp med en telefon, og etter få minutters var vi ført opp med full pakke; dagstur inn i fjordene, fergeturer, garanterte naturopplevelser, skolebesøk og innføring i løgndetektorer og samiske stjernetegn. 

Og, viste det seg, i et reisevær som ikke akkurat er typisk for den tida av året. Vi gikk klar av både høststormene og tidligvinteren, i det hele tatt er det svært få dager i året med så nær blikkstille som det vi opplevde over Vågsfjorden denne dagen i slutten av oktober.

På turen inn til Andørja i Ibestad kommune hadde vi panoramautsikt i forsetet, ved siden av mangeårig sjåfør Gunnar Karlsen, som leverte førstehånds guiding. Og apropos vær så har de to sjåførene (Geir Nygård heter den andre) opplevd det meste. I tillegg til at fergeturer kan bli turbulente, kan visse veistrekninger skape alvorlig trøbbel, særlig på vinteren. På disse kanter er møteplass et lys levende trafikalt fenomen. Det er få rette strekninger på over femti meter, det måtte være i den undersjøiske tunnelen de fikk for tolv år siden.

Kreativitet eller nedlegging 

Fylkesveien langs øya Rollas sørside er utbedra noen steder, forteller Gunnar, for tidligere var den et virkelig sjansespill. Han er aldri redd for eget kjøretøy eller –ferdigheter, men utfordringene oppstår i kombinasjonen smal vei og tungtrafikk til flere store oppdrettsanlegg innover fjorden. Det har hendt at hele trailerlass med fisk har balansert over stabbesteinene, og da er tjue mils omkjøring eneste alternativ. Når det gjelder tunellen innrømmer han at også den var et problem tidligere. Den gamle bussen sleit fælt med de over ni prosentene stigning i hver ende. Men for den nåværende bussen, som var ny i 2009, går det greit.

Vi kommer gjennom tunellen til Andørja, Nord-Europas mest fjellrike øy. De drøyt fem hundre fastboende har bare ei grønn stripe på pluss minus tre hundre meter å klamre seg til. Så et belte med sterkt skrånende skog og deretter bare fjell, opp til rundt 1200 meter over havet.

Vi har ingen vanlige bokbusstopp denne dagen, og Andørja kan virke nesten forlatt en torsdags morgen. Men folk her er fulle av initiativ, forsikrer Gunnar. Man kan si mye bra om norsk distriktspolitikk, men stadig oftere står valget i dag mellom privat initiativ eller nedlegging.

Her har de valgt å satse på sportsturisme. Fiske er sjølsagt, men her har de faktisk store internasjonale ambisjoner for sitt allerede tradisjonsrike sykkelløp, Tour de Andørja, som inngår i en variant av triatlon; et terreng-, sykkel- og bakkeløp. Og om vinteren samles de aller dristigste her for alpin frikjøring.

Vitensenteret på tur

Men skal de overleve, må de vise initiativ også i hverdagen. Som da de i 2004 oppretta Andørja Montessoriskole i lokalene til den kommunale skolen som nylig var nedlagt. Det er her vi ruller inn i skolegården til dagens første stopp. 

På veien hit har vi også hatt tid til å bli kjent med to representanter for bussen som kulturbuss. Nordnorsk vitensenter i Tromsø er, sammen med Den kulturelle skolesekken, de viktigste samarbeidspartnerne når det gjelder kulturarrangementer og -turneer. I dag stiller Vitensenteret med de to pedagogene Hedinn Gunhildrud og Ingebjørg Tollefsen, sistnevnte lærerhøgskolestudent med praksis ved senteret. Begge har allerede fartstid som omreisende propagandister for realfag. I dag skal Hedinn lære elevene å lage og teste løgndetektorer (!), og Ingebjørg har med seg et oppblåsbart telt der hun skal invitere inn elevene og fortelle om den samiske stjernehimmelen. Stjernene opptrer som små lys på innsida av teltduken.

En fjerdedel av bussens virksomhet skjer i samiskspråklige områder, så bussen får midler fra Sametingets tilskuddsordning for bibliotekbusser. Bussen samarbeider også med den samiske festivalen Márkomeannu. Høsten 2011 ble det i tillegg innledet prøvesamarbeid med Várdobáiki samiske senter, for å videreutvikle det samiske tilbudet på bussen. Dette har blant annet resultert i kunstutstillinger og film- og joiketurné, og det blir nå også mulig å låne dokker med håndsydde klær i lokal samisk design.

Anne Gerd har en av sine mer avslappa dager, der hun tar seg mest av oss, men også, når det er behov for det, kan ekspedere utlån og innleveringer og snakke varmt om litteratur. Både skolepersonale og lokalbefolkning kan bruke deler av bussen mens arrangementene for elevene pågår.

En skreddersydd buss

Bussen er omhyggelig tilpassa denne typen virksomhet. Andre bokbusskyndige har fortalt oss at de aldri har sett så god utnytting av en bokbuss, blant annet at bakre del av den med enkle grep kan gjøres til et lite klasserom. Anne Gerd kan bekrefte at produsenten i Finland, Kiitokori Oy, aldri hadde bygd noe liknende.

Og bak i bussen er det at Hedinn i dag benker de tolv eldste elevene og tar fram skrina sine med små elektroniske komponenter. Han får elevene til å sette sammen svært enkle ”løgndetektorer” av transistorer og ledninger, som de så kan måle hverandres svettetokter med når han ber dem svare på litt nærgående spørsmål, som for eksempel om forholdet til det annet kjønn. 

Etterpå tar vi til side et par av løgnerne (ingen klarte helt å overliste elektronikken) for å høre hva de syns om bok- og kulturbussen. Per Olav Bakke går i 10. og Kristoffer Messinger i 9. klasse, og begge har alle disse åra både lånt bøker og hatt glede av det varierte kulturtilbudet som elever ved skolen.

– Jeg liker det best når Vitensenteret er med bussen, sier Kristoffer. – En gang lagde vi høyttaler av elektroniske komponenter og magneter som vi festa i en kopp. Jeg syns sånt er interessant, og jeg vurderer å søke TIP-fag (Teknikk og industriell produksjon) på videregående.

– Vi har et bibliotek her på skolen også, opplyser Per Olav. – Også eldresenteret bruker det. Men alle får mye mer å velge i når bussen kommer en gang i måneden. Jeg syns ellers at bussen burde komme enda oftere med opplegg som de fra Vitensenteret.

– Billig tjeneste

Bussen kjører videre til enda en skole, mens vi haiker med Anne Gerd tilbake til Harstad. Det er et ganske lite «bibliotek» hun styrer. Det er bare de to sjåførene (de er ansatt i et transportfirma) og henne, men med god støtte fra Kultur i Troms, kulturetaten i fylkeskommunen, som hun deler kontor med i Harstad. De administrerer Den kulturelle skolesekken, og det betyr mye for utvalget av arrangementer i bussen. Her fins i tillegg Landsdelsmusikerne i Troms, som også gir bussen mye kulturelt innhold.

Men Kultur i Troms er faktisk bare den ene arbeidsgiveren hennes; faglig sorterer hun under fylkesbiblioteket i Tromsø. Her er det jevnlig kontakt og hurtigbåtpendling til møter.

– Dette er en billig tjeneste når folk først bor så spredt, mener Anne Gerd. – Vi er profesjonelle, men vi driver enkelt. Vi krever for eksempel ikke lånekort når vi er på skoler som ikke er fast på ruta, men bruker lister over elevene. Og vi improviserer. Vi tar gjerne en bokprat på sparket.

Ingenting er for smått for Anne Gerd og sjåførene. I midten av desember får vi vite at de nettopp har gjennomført en kombinert bok- og kulturrute med musikeren Roy-Frode Løvland. Det innebar konserter på alle de sju stoppestedene, også der de bare har én låner, ei dame på 86 år.

– Du aner ikke hvor stort dette er for pensjonister og andre som ikke har vært på konsert på år og dag, sier bokbussjefen.

Bok- og kulturbussen er først og fremst et tilbud til barn og unge. Det handler mye om skole-, men også barnehagebesøk. De tilpasser kjøreruta til skolenes årsplaner. Men de samarbeider også med de lokale folkebiblioteka. I de fem kommunene de dekker som bokbuss er det typisk bare ett til to tusen innbyggere og store avstander. Det blir ikke stor bibliotektetthet av slikt, så alle supplementer er velkomne.

I tillegg til den ambulerende kulturvirksomheten er bussen medarrangør av bok- og kulturkafeen i Gratangen og deltar på Astafjord litteraturfestival og Ilios, festivalen for samtidsmusikk i Harstad.

Bokprat på sparket 

Bok- og kulturbussjefen har allsidig bakgrunn. Hun var førskolelærer før hun tok Dokvit i Tromsø og ble bibliotekar. Hun har praksis både som museumsguide, miljøterapeut og som bibliotekar ved både fylkes- og folkebibliotek. Alle vi kjenner som kjenner henne framhever energien hennes og særlig trangen og evnen til å formidle litteratur. Som sagt, improviserer hun en bokprat nær sagt når og hvor som helst der det kommer folk. Under turen vår skjedde ikke det, men ifølge vitner, skal det være svært profesjonelt og engasjerende. Sannsynligvis er hun den eneste bibliotekaren som har måttet skrive autografer etter et sånt arrangement.

Anne Gerd Lehn har også vært sterkt engasjert i utbygging av ordninga med leseombud. Og nylig har hun og bussen hennes gjennomført et samarbeidsprosjekt med Lundenes ungdomsskole på Grytøya, der målet har vært å få ungdom motivert til ikke bare å lese, men også å lære dem å formidle leseropplevelsen både muntlig og skriftlig til andre ungdommer.

– Det er stor forskjell, sier hun, på om en lærer eller en bibliotekar sier: Denne boka tror jeg du vil like, og på at en medelev sier: Jeg digga denne boka fordi…

Så på Grytøya går det altså rundt en hel gjeng nye bokpratere!

Flere bok- og kulturbusser?

Det spørs om ikke dette er enda et eksempel på et bibliotektilbud som er sterkt personavhengig. Når hun eventuelt finner seg noe annet å gjøre, må Troms fylkeskommune gjerne ta kontakt med Bibliotekforum for å få hjelp til å beskrive stillingens nåværende innhold og kvaliteter. For vi kunne skrevet dobbelt så mye som dette.

Vi er på vei tilbake mot Harstad med ferga. Sjøl om fjorden er vid akkurat her i hovedleia mellom nord og sør, er det ingen helt fri horisont i noen retning. Og enda mindre der vi kom fra. Norge har godt av alle horisontutvidende tilbud, både konkret og billedlig sett.

Og mulighetene er der hvis statsstøtta ordninger som Den kulturelle skolesekken og landsdelsmusikere får fortsette, sammen med vitensentre og kanskje et oppsving for Leseløftet. Da ville kombinasjonen bok- og kulturbuss kunne fungere mange flere steder enn i Sør-Troms.