Drømmer biblioider om elektriske nasjonalbibliotekarer?

Denne står på trykk på medlemssidene fra Norsk Bibliotekforening i Bok og Bibliotek 2-2018.

Bibliotekarene må tenke nytt. Hva gjør vi egentlig den dagen robotene tar over?

TEKST: Jimi Thaule, leder av Norsk Fagbibliotekforening.

Bibliotekaryrket er, som alltid, i en overgangsfase. En gang mot slutten av det tyvende århundre begynte informasjonsteknologien å endre samfunnet på mange måter. Yrkestitler som har eksistert i mange år er plutselig utdatert eller endret til det ugjenkjennelige, og jobbene barna våre skal få, finnes ikke i dag. Dette får økonomiske og sosiale konsekvenser. Rammebetingelsene er vesentlig annerledes enn for arbeid i industriens tidsalder.

Jeg skal nå forsøke meg på noe av det dummeste man prøver på: Å spå hvordan utviklingen vil fortsette. Om ikke annet kan det være morsomt å se tilbake på senere.

tl;dr Hvis ikke flere bibliotekfolk begynner å tenke på dette snart, kommer vi til å ha et stort problem

Kunstig intelligens

Den viktigste teknologiske barrieren vi står foran er kanskje innen kunstig intelligens. Helt fra Alan Turings maskiner, og spesielt etter at Arthur C. Clarke og Stanley Kubrick gav oss Hal 9000 i 1968, har vi forventet forskjellige former for kunstig intelligens. Trådene kan trekkes enda lengre, men det er mulig å se for seg en elektronisk innretning med nær menneskelig intelligens og fatteevne.

Alle bibliotekarer kan lett se for seg mange oppgaver en intelligent maskin kan gjøre raskere og bedre enn seg selv, selv om jeg ikke skal argumentere for at du kan erstattes av en kalkulator av den grunn.

Kunnskapsorganisering

Tenk bare på feltet kunnskapsorganisering. Katalogisering, klassifikasjon og emneords-registrering er i dag tid- og personalkrevende oppgaver som løses lokalt ved et stort antall institusjoner.

Det kan løses bedre av maskiner i et felles biblioteksystem. En maskin vil kunne håndtere større mengder data raskere og mer presist enn mennesker kan. Den vil dessuten ikke kjede seg eller bli lei av oppgavene.

Som motsvar kan man trekke frem behovet for lokale tilpasninger ved enkelte bibliotek. Jeg vil likevel hevde at det ikke behøver være motsetning mellom sentraliserte genererte data og lokale baser. Samtidig er jeg usikker på hvor stort rom vi egentlig bør ha for lokale varianter, med tanke på faren for unødig duplisering, feil og uregelmessigheter. Er det virkelig dette vi skal bruke tiden vår på?

Kunstig veiledning

Private selskaper bruker allerede algoritmer og metadata for å gi enkel veiledning til sine brukere:

«Likte du denne boken? Da vil du kanskje også like denne!»

Mange oppdager nye bøker på denne måten. Spørsmålet som nødvendigvis må følge, er om maskiner på et tidspunkt kan lage bedre anbefalinger enn menneskelige bibliotekarer. Foreløpig vil jeg si at det kan de ikke, men det er ingen grunn til å anta at de ikke vil bli bedre til det.

Tenk når den søte, lille roboten Litteraturformidling X får tilgang til den store mengden data vi produserer knyttet til våre brukere, om hva de har lånt, hvor lenge de har hatt det og når de la fra seg e-boken. Hun kan ha hårknute, cardigan og fortelle deg at denne artikkelen her leste faren din da han var like gammel som deg, og alt med et menneskelig smil, slik vi alt har sett på japanske roboter.

Vil du føle deg ivaretatt? Trygg? Eller vil du ikke tenke over hvor informasjonen kommer fra, og omfavne roboten med entusiasme? Hvordan litteraturformidling foregår om ti år vet vi lite om, men at det blir ny teknologi tilgjengelig kan vi anta med stor sikkerhet.

Etikken

Viktige spørsmål er derfor knyttet til etikken forbundet med teknologien og personvern. Hvem skal eie metadataene? Hvem skal ha lovlig tilgang på dem? Hvordan skal vi sikre dem? Hvordan skal de være lov å bruke?

Frem til nylig var Bibsys-samarbeidet i sin helhet drevet av en norsk institusjon som var fundert i medlemsinstitusjonene. Hvordan blir dette seg når dataene forvaltes av en kommersiell og multinasjonal bedrift med hovedkontor utenfor Europa? Vet vi det?

Det krever

Om vi som sektor skal benytte den nye teknologien på en fornuftig måte krever det en hel del av oss. Vi trenger organer som er i forkant av utviklingen. Det må koordineres på nasjonalt nivå og noen må ta ansvar for hele sektoren. Jeg er usikker på hvor mye vi har dette i dag.

Det er på tide å få på plass ett felles biblioteksystem for alle norske bibliotek, uavhengig av om det er fag- eller folkebibliotek. Potensielt kan dette også ha store konsekvenser for fjernlånssamarbeidet. Ett felles biblioteksystem med automatisert fjernlån av digitale tekster ville spare bibliotekene for både arbeidstimer og frustrasjon. Dessverre står både kultur, infrastruktur og utdaterte lover i veien.

Utdanningen

Vi trenger en bibliotekarutdannelse som er interessert i å utdanne bibliotekarer med relevante ferdigheter for en mer automatisert tidsalder. For å ha livets rett må bibliotekarer ha ferdigheter som en maskin ikke kan tilegne seg.

Samfunnet trenger bibliotekarer med ferdighetene som kreves for å jobbe med kunstig intelligens og kvalitetssikre arbeidet en kunstig intelligens gjør. Dette er ikke enkle oppgaver for sektoren. Det vil kreve innsats fra sentrale institusjoner innen faget.

Interesse i miljøet

Miljøer som arbeider med kunstig intelligens er interessert i biblioteksektoren – og vice versa. Universitetsbiblioteket ved UiO har nylig opprettet et eget forskningsprosjekt for å se hvordan man kan bruke kunstig intelligens i bibliotek. Vi kan se for oss mange bruksområder for kunstig intelligens, og det er spennende at et bibliotek viser interesse, før teknologien presser seg på utenfra.

Ikke minst er UB på UiO et nyskapende bibliotek, med tett kontakt med miljøer med høy kompetanse på feltet, så vi har grunn til å tro at dette blir et høyst relevant prosjekt.

Forventninger

Gjennom årene har vi blitt lovet teknologi som ikke har kommet, som har kommet for sent eller manifestert seg i former vi ikke forventet. Vi husker forventningene på sent åtti- og tidlig nittitall om virtual reality. Dette skulle revolusjonere design, reise, medisin, spill og film. Det skjedde ikke da.

Det er ny entusiasme for virtual reality nå, men vi vet ikke om det slår an denne gangen heller. Kanskje er det dømt til å ende opp på historiens kuriosaskraphaug. Det vet vi ikke. Vi vet imidlertid at Internett fikk ringvirkninger som ikke kan måles for nesten alle yrkessektorer. Det var vanskelig å forutse på starten av nittitallet da Internett dukket opp.

Hva gjør vi?

I møte med ny teknologi er det altså viktig å være både åpne og skeptiske på samme tid. Kan vi bruke kunstig intelligens fornuftig, bør vi undersøke hvordan vi kan implementere det. Vi skal imidlertid ikke kaste oss over ny teknologi med forventningen om total samfunnsomveltning – på godt og vondt.

Linda Hamilton som Sarah Connor. Skjermdump fra Terminator 2, 1991.

Det er vanskelig å se for seg at en kunstig intelligens som jobber med metadata for norske bibliotek vil utvikle seg til å bli Skynet, menneskehetens svøpe fra Terminator-universet – og den vil nok heller ikke medføre et samfunn med arbeidsledige livsnytere. Bibliotekarer bør altså ikke forberede seg på å bli Sarah Connor eller fetter Anton. Dessverre. Men vi skal vite at det vil medføre helt andre kompetansebehov og arbeidsformer generelt, og forsøke å være i forkant av utviklingen.

Vi må spørre oss selv hva maskiner kan, hva de ikke kan, hva de gjør bedre enn oss, og hva vi gjør bedre enn dem. Minst en håndfull av oss bør tenke på hva krysningspunkter mellom ulike teknologier gjør med bibliotekene. Og er vi klare for det? Er sikkerheten til utlånsautomatene våre bra nok, eller er det et spørsmål om tid før de deltar i DDOS-angrep som ledd i noen andres hybridkrig?