NBF-prisvinner Liv Sæteren: – Biblioteket må alltid provosere og stimulere intellektet

Under festmiddagen på Det 74. norske bibliotekmøte i Trondheim i dag er Liv Sæteren tildelt den høythengende Norsk Bibliotekforenings pris. Den nylig pensjonerte biblioteksjefen i Oslo blir av forslagsstillerne og juryen omtalt som «visjonær, kreativ og ambisiøs». Hennes 27 år på Deichmanske bibliotek og den like lange kampen hennes for et nytt hovedbibliotek sier også mye om utholdenhet og klippefast tro på biblioteksaken.

Tekst: Anders Ericson. Foto: Frank Michaelsen

Liv Sæteren kan ikke selv være tilstede ved tildelingen, og vi publiserer ved denne anledningen et lengre intervju med prisvinneren.

Hamarjenta Liv Sæteren fullførte datidas Statens bibliotekskole i 1966. Siden har hun i tillegg til ett år i Aftenpostens arkiv og to år som lærer på Frøya, vært bibliotekleder, trofast tilknyttet folke- og fylkesbibliotekfeltet, først i Ås i Akershus, så ved fylkesbiblioteket i Møre og Romsdal, men først og fremst i Oslo siden 1986.

Liv Sæteren F Michaelsen1Hun overtok Deichman i en annen tid, sjøl om de fysiske rammene for Oslos hovedbibliotek er de samme i enda tre år. Utvikling var på den tiden «mer av det samme», innovasjon var synonymt med kjøp av nye bøker, og det som forekom av statlig initiert FOU i norske folkebibliotek skulle først og fremst heve de mange små biblioteka opp til et litt høyere minimumsnivå. Deichmanske var heller ikke det første folkebiblioteket i Norge som fikk en digital avløser for kortkatalogen, men nummer fire – fem i rekka. Og det skjedde ikke før i 1988.

Fornying

Som ny sjef for landets overlegent største folkebibliotek var Liv Sæteren tydelig fra første stund på at hun ville fornye. Vi registrerte omorganiseringer, ikke uten tilløp til opprør fra den eldre garden, det dukka opp svært moderne interiørelementer i de trauste lokalene, og stadig oftere ble vi presentert for unge nyansatte med helt annen kompetanse enn bibliotekskolen; både dataingeniører, litteraturvitere og til og med en økonom. Og vi overvar postmoderne stunt, som da musikkavdelinga skulle fornyes og pusses opp: Multikunsteren Kjell Aukrust malte, for et utvalgt publikum, sin figur hobbydirigent Solan Gundersen på veggen (som kompensasjon for kunstbøker han lånte på 40-tallet og aldri returnerte). Men dagen etter ble verket overmalt, angivelig for at arkeologene skulle ha noe å avdekke om hundre år.

Det snart pensjonerte bibliotekbygget, som var gammeldags alt ved åpninga i 1933, vil trenge ekstrem oppussing for i det hele tatt å kunne eksistere om hundre år. Mer spennende hadde det vært å reise i tiden til 2114 og få vite hva arkitekter, byplanleggere og publikum da mener om «Diagonale», det nylig påbegynte biblioteket i Bjørvika, ubeskjedent forhåndslansert som «verdens mest moderne».

Liv Sæteren har foreslått å ta bibliotekprisintervjuet på Halvorsens Konditori, en annen av hovedstadens tradisjonsrike kulturinstitusjoner. Som også står for fall, da eieren, Stortinget, trenger plassen. Det er likevel snakk om å gjenopprette en mindre, rekonstruert utgave av konditoriet etter den to års renoveringa av hele gården.

I Nye Deichman i Bjørvika kan det også bli museale innslag, i romprogrammet omtalt som en «sone for kontemplasjon», kanskje med møbler og interiører fra det nåværende biblioteket. Enkelte profilerte nostalgikere ønsket lenge et fortsatt «klassisk» bibliotek på Hammersborg, men med argumenter, prospekter og framtidsbilder om nybygget fikk Sæteren gjennombrudd hos politikerne. Og hos arkitektene.

Arkitekter og byggherrer

Liv Sæterens kamper og samspill med arkitekter og planleggere kunne det skrives bok om. Vi overvar i 2002 lanseringa av det nye biblioteket som skulle komme på Vestbanetomta (angivelig innen IFLA-konferansen i 2005!). Vinnerutkastet bar klart preg av Liv Sæterens bibliotekfilosofi. Vinneren, det nederlandske arkitektfirmaet OMA, ledet av den renommerte Rem Kolhaas, arbeidet samtidig på det etter hvert berømte biblioteket i Seattle. Men dette mangler vesentlige kvaliteter i forhold til Vestbaneutkastet, med manglende romlige løsninger for forskjellighet – serendipity – og som hadde en fiksert løsning for reoloppstilling.

Vestbaneløsninga ble endelig forlatt i 2008. Operaen i Bjørvika hadde snudd flere av Oslos kulturplaner på hodet. Ny arkitektkonkurranse ble utlyst, med norske Lund Hagem Architects og Atelier Oslo som vinner. Også dette et utkast i Sæterens ånd. Den politiske kampen om Munchmuseets nybygg i samme område holdt riktignok på å dytte alle bibliotekplanene solid ned i blåleira, men nå graver de faktisk der biblioteket skal komme.

Så er da også et intervju med Liv Sæteren hovedoppslag i Arkitektnytts nr. 1. i år, et helt lite temanummer om bibliotekarkitektur. Her er hun i utgangspunktet diskret og sier om arkitektene «sine» at «de er i bunn og grunn noen «fantastiske arkitekter», og biblioteket har hatt god dialog med dem». Men samtidig: «… dialogen har ikke vært omfattende nok. […] Det har vært som å stå på hver sin side av en brusende elv og snakke til hverandre. […] Verken biblioteket eller arkitektene har hatt mulighet til å påvirke mengden samarbeid i det store byggeprosjektet».

– Det er sjølsagt byggherren, Oslo kommune, som har inspirert deg til brusende elv-metaforen?

– Ja, og dette dreier seg mest om måten kommunen organiserer en byggeprosess på. Tradisjonelt flaskes byggherrer opp med forestillingen om at brukermedvirkning er veldig dyrt. De betaler timelønn til ulike eksperter og vil hevde at timer tilbrakt sammen med bibliotekarer koster unødvendig mye. Samtidig forestiller byggherren seg at bibliotekarer helt sikkert vil ønske seg en mengde ting som er fullstendig urealistiske.

– Forestillingen om at brukere og bestillere av kulturbygg er useriøse og ureflekterte, mens de som jobber med betong og konstruksjon forvalter klokskapen, er en klassisk feilslutning i offentlige byggeprosjekter. Ofte da med resultat praktbygg som sementerer fortiden, jamfør Vennesla bibliotek.

– Jeg må få lov til å si at jeg er en av de første som virkelig har satt bibliotekrommet på dagsordenen. Jeg har forsøkt å konkretisere framtidsbiblioteket i fysisk form, helt bokstavelig i Oslo, men også frontet dette internasjonalt. Jeg har holdt mange foredrag, særlig i IFLA-sammenheng, der jeg ble leder for The Round Table of the International Association of Metropolitan City Libraries og var pådriver for å etablere dette som en seksjon i IFLA, som dermed fikk større innflytelse.

Administrativ tilsidesetting

I flere viktige år for Oslos skiftende og skjøre bibliotekplaner ble det også satt administrative kjepper i hjulene for byens biblioteksjef. Hun ble nærmest usynlig både i sin egen by og i norsk bibliotekmiljø i ni-ti år.

– Det skyldtes at Deichman ble underlagt en ny kulturetat og måten dette ble gjort på. Selvsagt kan det gå bra med sammenslåing av mindre deler til en større og mer slagkraftig enhet. Men sannsynligheten er stor for at etablerte ledere fra forskjellige virksomheter blir kraftig detronisert i sammenslåingsprosesser. Og hvis virksomhetene ikke har særlig mye til felles i metoder og innretning, som for eksempel kunst, idrett og bibliotek, kan det gå riktig ille. Det gjorde det i Oslo. Biblioteksjefen gikk fra å være etatsjef til ikke engang å ha en rolle i kulturetatens kommunikasjonsstrategi. Når det gjaldt policy skulle både media og samfunnskontakt for øvrig håndteres av kulturdirektør og eventuelt informasjonssjef. Bare faglige spørsmål skulle håndteres av biblioteket, men da fortrinnsvis av fagspesialistene. Sentralisert postsystem sluset informasjon om interessante konferanser og seminarer bort fra biblioteksjefens sfære, og nettverk, både politisk og med samfunns- og kulturaktører, ble bygget ned.

Det er symptomatisk at Liv Sæteren i denne perioden holdt en mengde foredrag og presentasjoner i andre land verden rundt. Noen færre i andre norske kommuner og nesten ingen i Oslo.

Likevel har bildet endret seg de siste par årene. Ikke minst har den nye kulturdirektøren i Oslo, Hilde Barstad, gitt aksept for at biblioteket skal ha en synlig ledelse.

– I det store og hele må jeg si meg fornøyd med at jeg fikk være etatsjef og forvaltningssjef for bibliotekfeltet helt fram til 2004. I svært mange kommuner og fylkeskommuner ble biblioteka underlagt de nye kulturforvaltningene alt på 1970-tallet, i tråd med «den nye kulturpolitikken», med sin vektlegging av både egenaktivitet og idrett. Fokus på «det nye» førte nok til at bibliotek ble politisk mindre interessant, og er etter min mening den viktigste årsaken til at bibliotek er blitt taperen i kulturøkonomien, jamfør Enger-utvalget.

– En annen viktig konsekvens er at biblioteksjefstillingene ble mindre sjølstendige og mindre attraktive. Kampen mot denne utviklinga var min kjernesak dengang jeg var fylkesbiblioteksjef i Møre og Romsdal og leder av Fylkesbiblioteksjefkollegiet. Men jeg ble da altså innhentet i 2004.

– Og det er viktig her å få sagt at jeg er privilegert som har kunnet jobbe med en organisasjon og et samfunnsoppdrag som jeg er rent ut elsker!

Bibliotekvisjonen

Liv Sæteren har stått for radikal fornying, men hun holder fastere enn de fleste på bibliotekets kjerneoppgaver og på visjonen. Hun omtaler den i bestemt form entall: Bibliotekvisjonen. Her skal det være grenser for prutningsmonn.

Hun føler at retningen på bibliotekdebatten på 2000-tallet er uklar:

Liv Sæteren F Michaelsen3– Jeg sier ikke at det skal være samme retning for alle, og vi skal kommunisere forskjellighetene. Men vi må være tydeligere på samfunnsoppdraget. Jeg reagerer på at biblioteket stadig oftere presenteres som en sosial organisasjon. At biblioteket er en møteplass, er en effekt, ikke et primært mål. Biblioteket som møteplass blir ikke dét hvis det ikke i utgangspunktet er et godt bibliotek. En god møteplass forutsetter samhandling mellom mennesker og innhold.

Hun mener de nye formuleringene i bibliotekloven om møteplass og debattforum er unødvendige. Debatt og samtale i det offentlige rom burde være en selvfølgelig metode for å gjøre tanker og ideer interessante og til å stimulere til aktiv deltagelse, det vil si en naturlig del av formidlingen og samfunnsoppdraget.

– Jeg er litt bekymret over at utfordringene fra litteraturhusene fører til så stort fokus på bibliotekets rolle som regelrett ansvarlig for å regissere samfunnsdebatter. Jeg syns det er viktigere å høyne de intellektuelle ambisjonene.

– Og vi må ikke bli redde for å bli «elitistiske». Jeg er grusomt elitistisk på noen områder, men absolutt ikke på andre. Alle trenger å strekke seg litt. Vi har ikke vært tydelige nok på å løfte fram det som er krevende. Om vi ikke har råd til å invitere Umberto Eco, trenger vi ikke løpe etter Jo Nesbø. Vi må ta et aktivt standpunkt, ikke for «eliten», men heller ikke ty til minste felles multiplum. Biblioteket må alltid provosere og stimulere intellektet.

Framheve litteraturen

– Jeg mener også at biblioteket i større grad må framheve litteraturen som kunstform. Her har Litteraturhuset i Oslo virkeliggjort noen av våre tanker.

Dermed kommer vi også inn på den pågående debatten om innkjøpsordningene:

– Edvard Hoem skreiv her om dagen at for tjue år siden kunne ingen med respekten i behold foreslå å avvise kulturfondeksemplarene. Gjennom biblioteket må vi kunne gi Sigmund Løvåsens lite leste drama en sjanse. Hvis vi ikke prioriterer dette, men lar etterspørselen styre innholdet, som i det kommersielle bokmarkedet, har vi gitt kritikere som Meisingset ammunisjon.

Hun er likevel positiv til at mottakerne av kulturfondbøkene skal kunne velge e-bok istedenfor trykt. Og hun er glad for Norsk Bibliotekforenings innspill i saken.

– Biblioteket skal være en dannelsesorganisasjon fortsatt. Vi skal stå for kultur og for egen mestring. På samme måte som skolen, «skal du gjennom» biblioteket for å kunne bli en aktiv deltaker i samfunnet. På Deichmanske bibliotek har vi tenkt enda lenger enn dette, vi har vært radikale i forhold til dette. Også derfor fortjener vi prisen.

Hun sier spontant «vi». Flere ganger i samtalen handler det om de mange dyktige tidligere medarbeiderne hennes. Unge og etter hvert litt eldre folk som trives – og blir værende. Hun har vært svært bevisst på rekruttering i lederstillingene, og lederne har igjen vært dyktige til å finne talenter til avdelingene. Og mange med annen, spennende bakgrunn:

– Bibliotekarer blir bedre sammen med folk med andre kompetanser, og andre blir bedre sammen med bibliotekarer.

Sjølsentrerte bibliotekfolk

– Kommunisering av bibliotekets budskap og produkt er en utfordring og et dilemma. Kommunen engasjerte et konsulentforma etter at de hadde etablert den nye kulturetaten. Konsulentene strevde med bibliotekets samfunnsoppdrag og ville presse oss til å velge vekk målgrupper eller tjenester og ikke spre oss på alt og alle. Noe så komplekst kunne ikke markedsføres, mente de, og foreslo spissing. Folk klarer ikke ta imot flere meldinger samtidig. Dette er sant, men ikke sant. Her må vi se oss tilbake og huske samfunnsoppdraget. Vi kan ikke prioritere vekk det. Vi må heller fremme buskapet vårt bit for bit. Det er samfunnsoppdraget og for eksempel verken «møteplassen», e-bøkene eller tjenester til husløse som skal legitimere biblioteket; ellers blir vi plukket fra hverandre av både Meisingset og politikerne. Og med rette.

Hun har i perioder vært lite fornøyd med debatten i det norske bibliotekmiljøet. Den har i for stor grad kretset rundt seg sjøl, mener hun:

– Det er for mye selvpisking internt med at vi «må bli flinkere» med ditt og datt. Vi skal aldri se på oss som «gode nok», men heller ikke kretse rundt oss sjøl. Bibliotekfolk er veldig dyktige, og må ha en stolt selvbevissthet, men kan ikke løse alt alene. Med selvbevissthet som plattform er det viktig å prioritere samarbeid og partnerskap med andre som er nyttige både for tjenestene og for beslutninger.

Hun mener likevel at Norsk Bibliotekforening har lagt mye av dette bak seg, med sin prioritering av lobbyvirksomhet og å synes i mediene.

– Og nå setter altså Norsk Bibliotekforening konkret pris på deg.

– Ja, jeg blir nesten litt flau. Men jeg er stolt av strategien vi har forsøkt å følge. Vi har ment å gjøre biblioteket til en interessant samfunnsinstitusjon. Deichmanske bibliotek har kapasitet og potensial til å utforme og utforske, prøve og feile, og derfor er vi viktige.

– Min styrke er kanskje at jeg forsøker å tenke mikro og makro samtidig; forsøke å få fram tredimensjonale bilder av situasjonene. Kanskje henger det sammen med ambisjoner om å bli bildekunstner da jeg var ung.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someone

2 kommentarer om “NBF-prisvinner Liv Sæteren: – Biblioteket må alltid provosere og stimulere intellektet

Det er stengt for kommentarer.