Norske musikkbibliotek i krise: – Er Grieg mindre viktig enn Ibsen?

I forrige uke kunne vi på det musikkfaglige nettstedet Ballade.no lese et alvorlig varsko fra Frida Røsand, lederen av Norsk musikkbibliotekforening (NMBF). Ikke bare er musikktilbudet på kort tid utradert i mange bibliotek, men det oppstår hull i hele nasjonens musikalske hukommelse. Hvordan skal musikken som kunstart sikres i biblioteket? Er det håp om musikkstrømming til norsk bibliotekpublikum?

Tekst: Anders Ericson

Kronikken i Ballade har sin bakgrunn i hendelser for ganske nøyaktig to år siden. Også da med bakgrunn i NMBF, Norsk Bibliotekforenings spesialgruppe for musikkbibliotekvirksomhet, kunne Bibliotekforum dokumentere hvordan løftet om en innkjøpsordning for digital musikk fra den ene dagen til den andre ble omgjort til ei «tilskuddsordning for innspilling/utgivelse av musikk». Uten et ord nevnt om bibliotek.

– Søkerne til ordninga, de som gir ut musikk, kunne velge å bruke deler av støtta til å markedsføre musikken ved å gi biblioteket CD-er eller filer, men det har ikke skjedd så vidt jeg veit, sier Røsand. – Det er nå helt opp til det enkelte biblioteket å videreføre et musikktilbud.

Begrensa lokal kompetanse

– Og dét viser seg å være vanskelig, innrømmer hun: – I alle fall for det store flertallet av norske folkebibliotek, som verken har egne musikkavdelinger eller bred nok kompetanse. Utvelgelsen som Kulturrådet gjorde gjennom den tidligere innkjøpsordninga for CD-er var gull verdt. Én ting var sjølve gaven, på opptil 200 titler pr år siden 1985, og som mange steder betydde mye økonomisk. Men med utgangspunkt i disse CD-ene følte lokale bibliotekarer seg samtidig tryggere på hva de kunne supplere med gjennom egne innkjøp. Så nå hører vi at flere har gitt hele samlingene til større bibliotek med musikksamlinger, og til og med til frivillighetssentraler og liknende.

– Men folk rapporterer om store «hull» i utvalget til WIMP og Spotify, ikke minst når det gjelder norsk musikk. Vil ikke bibliotek som beholder CD-samlingene kunne sitte med delvis unike og dermed etterspurte «skatter»? I alle fall for en del typer bruk? Eller løser vi dette i framtida ved hjelp av fjernlån?

– Problemet er at det er ingen i dag som har alt, heller ikke av det norske. Nasjonalbiblioteket skal ifølge pliktavleveringsloven motta to eksemplar av alle musikk-CD-er som gis ut, men for det første tyder mye på at de ikke får alt, i alle fall ikke lokale ting, fra andre enn de etablerte plateselskapene. Og for det andre er alt som NB mottar sikringseksemplar som ikke kan lånes ut.

Basert på tilfeldigheter

– Lokal musikk er det viktig at lokale bibliotek sporer opp og tar vare på, understreker Røsand. – Dette er det ingen som helst andre som er i nærheten av å ta ansvar for.

Frida Røsand er til daglig leder av Musikkbiblioteket ved NTNU i Trondheim og beklager at så mye av tjenestene til norske musikkbibliotek må være basert på tilfeldigheter:

– Nylig klarte vi å spore opp ett eneste eksemplar i norske bibliotek av ei av Knutsen & Ludvigsens plater. Heldigvis har den større åpenheten og transportordningene ført til noe bedre fjernlånsmuligheter. En del av de som har CD-samlinger stiller dem nå til rådighet.

– Men alt i alt er situasjonen at forskere vil ha problemer når de i framtida vil kartlegge musikklivet i for eksempel 2013. Biblioteksystemet har ingen komplett oversikt, og strømmetjenestene kan jo komme og gå eller endre profil.

E-bokavtaler – en brekkstang?

Dagens utfordringer med e-medier i bibliotek ble aller først synlige da musikklytting begynte å ta steget fra fysiske medier til breibånd. Det er nå åtte år siden strømming av musikk ble forsøkt i norske bibliotek, gjennom det vellykka prosjektet LåtLån, men uten at det ble funnet midler til å starte en permanent ordning.

I Danmark, der utlån av musikk siden 1970-tallet har vært nesten like sjølsagt som utlån av bøker, har det vært mulig å etablere en permanent strømme- og nedlastningtjeneste, Bibzoom.dk, men ifølge Frida Røsand går heller ikke dette knirkefritt:

– Jeg snakker med søsterorganisasjonen vår i Danmark, og de forteller at ca. en tredjedel av kommunene etter hvert har meldt seg ut. Det handler om prisen biblioteket må betale, om en del begrensninger i tilbudet og om karenstid på nye verk.

– Men nå som e-bøkene ser ut til å nærme seg lansering, syns vi tida er inne til å slå et slag for e-musikken. Vi må ikke miste musikken i biblioteket. I Musikkbibliotekforeningen hevder vi at Grieg er like viktig som Ibsen. Derfor dette utspillet. Og ingen andre enn oss forsøker å gjøre noe med det; ikke Kulturrådet og ikke Nasjonalbiblioteket.

BS håper på økt interesse

Bibliotekforum har i denne forbindelsen også snakket med Kjartan Vevle, bibliotekfaglig direktør i Biblioteksentralen. Han må bekrefte at også de har registrert relativt beskjeden interesse i biblioteka for musikktilbud over nettet:

– Vi hadde likevel mange møter med bransjen om dette, og kom fram til en modell som kunne fungere. Men det vi lå an til da, syntes vi ble for dyrt for biblioteka. Samtidig har vi de siste par åra prioritert forhandlinger om e-bøker. Biblioteka har gitt oss tydelig beskjed om at de er mest interessert i at vi får stand avtaler for kjøp av e-bøker og e-lydbøker. Vi er nå i havn med alle de store forlaga på dette området, og nå arbeider vi med de mindre.

– Vi vil gjerne ta opp musikk igjen, men håper på større interesse fra biblioteka da.

Utfordringa er at opphavsmenn og utøvere har rett på ekstra godgjøring for framføring. Og streaming eller nedlasting av en musikkfil er en framføring. Det betyr at det vil påløpe et ekstra vederlag ved hvert utlån, i tillegg til det musikkfila vil koste.

– Men jeg vil presisere at det i vårt system BS Weblån allerede er fritt fram for bibliotek å legge inn og låne ut filer med all lyd som biblioteket har egne rettigheter til, f.eks. lokal musikk de får avtaler om eller eldre musikk som er falt i det fri.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someone