Biblioteksjefen som kom inn fra kulturen

Hun er den kommende biblioteksjefen i hovedstaden. Til manges overraskelse, for det fantes gode søkere med bånnsolid bibliotekbakgrunn. Men hadde hun ikke skjult seg bak «kvinne, 41» på søkerlista, ville hun vært en sterk utfordrer, ikke bare i tilsettingsrådet. For Kristin Danielsen er kjent som en energisk leder på kulturfeltet, som gründer, lobbyist og pådriver i tilknytning til ulike institusjoner, organisasjoner og prosjekt.

Tekst og foto: Anders Ericson

Men dermed er hun en kandidat nettopp av den typen som Ragnar Audunson, landets mest profilerte bibliotekprofessor, advarte mot i Bok og bibliotek for en måned siden. Han krevde en  Deichmansjef med «dyp forankring i bibliotekfeltets verdigrunnlag og … dokumentert evne til å utvikle dette verdigrunnlaget og gjøre det relevant i forhold til nye utfordringer». På det tidspunktet visste han neppe mer enn folk flest om søkerlistas skjulte eminenser.

Da ansettelsen ble kjent sa Bibliotekarforbundets Monica Deildok til Aftenposten at «manglende bibliotekerfaring kan bli en utfordring». Samtidig som hun trøsta seg med alle de kompetente medlemmene sine på Deichman – og gratulerte.

Fartstid

Kristin Danielsen har ingen formell bibliotekarkompetanse eller karriere «bak skranken», men likevel en lang, noe uvanlig fartstid på bibliotek:

– Jeg har nærmest vokst opp på biblioteket, i Arendal bibliotek, der mor var bibliotekar. Far var barnelege og ofte utkalt, så jeg var ofte med mor på jobb. Det var i det gamle biblioteket, som må ha vært et av landets trangeste.

Hun kan også skilte med at bibliotekarmora var intervjuobjekt og «forsidepike» i Deildoks eget tidsskrift, Bibliotekaren, nummer 7/1996, i anledning av at det nye, flotte bibliotekbygget da var påbegynt.

Intervjuet med den yngre Danielsen finner sted i Kulturetatens kontorer like bak Oslo rådhus. Hun virker husvarm her, sannsynligvis etter flere møter med tilsettingsrådet i sommer. Men hun beklager at hun bare har rukket å hilse på avtroppende sjef Liv Sæteren og noen til i staben, og hun gleder seg veldig til å treffe folk på alle nivåer i systemet.

Kvalitet viser seg å bli første stikkord når vi har satt oss ned. Et ikke ukjent tema for henne i ulike roller i kulturlivet, med vekt på dans, teater og musikk. Kvalitet hørte også til oppdragelsen i Arendal:

– Når jeg ankom biblioteket var det inn med bøkene og ut med «Tuppen og Lillemor» (seriepublikasjon med undertittelen «Bildeblad for piker» som utkom på 1970- og -80-tallet, vår anm.).

Kuratere virkeligheten

– Kvalitet er helt sentralt, samtidig som det er en utfordring å definere. Anne Enger har jo også holdt kvaliteten høyt i årets «Kulturutredningen 2014». Det er på tide at noen tar dette utvalgets klare beskjeder alvorlig. Men hva er situasjonen i dag? I forhold til 1980-tallet har leserne så mye mer informasjon. Før måtte du på biblioteket for å få den; nå mener alle at de har full oversikt på nettet. Men derfor trenger vi biblioteket mer enn noen gang. Det handler om å kuratere virkeligheten.

Sjølsagt gjør det det. Vi har tidligere sitert forgjengeren hennes på at biblioteksjefens rolle har mye til felles med regissørens, men multikulturarbeider Kristin Danielsen måtte til for å få ordet kuratere inn i bibliotekspaltene.

– Det er mange interessante problemområder rundt kulturbruk. Vi gjør for eksempel sjelden bevisste valg, vi følger ofte andre ukritisk. I tillegg kan nettbruken føre oss inn i sære interesser som gjør at vi stenger andre viktige ting ute. Her har biblioteket en klar oppgave, å kvalitetssikre kildene.

Vi nevner her NRK P2s reportasje fra Tromsø samme morgen, der biblioteket tilbyr «hyllevandringer» med profesjonelle formidlere som gir deltakerne eksempler på dybden og bredden i boksamlinga. Den kommende biblioteksjefen nikker samtykkende og benytter anledninga til å fortelle hvordan hun gleder seg til å treffe nettopp kollegene fra andre byer i inn- og utland.

To tanker i hodet

 – Du blir biblioteksjef i en by, riktignok med et stort og moderne hovedbibliotek under bygging, men med et filialnett som mange er redd kan bli en salderingspost?

– Det blir aldri nok bibliotek. Alle vil helst ha et bibliotek ti meter fra hjemmet. Men vi må finne en god balanse. Utfordringa i denne jobben blir å ha to tanker i hodet samtidig. Det gjelder også i forholdet mellom papiret og det digitale. På lang sikt blir det digitalt, men vi aner ikke når. E-boka har fått sitt gjennombrudd, men fortsatt er det bare fire prosent av befolkninga som har en Kindle.

 – Du må ha ambisiøse visjoner for biblioteket. Sjøl om ikke alle har full tiltro til deg, har du altså overbevist tilsettingsrådet og plassert minst tre-fire visjonære og dyktige bibliotekledere på sidelinja?

– I intervjuene var jeg aller mest opptatt av innhold. Jeg er visjonær, men også et praktisk menneske. Samtalene med representantene for fagforeningene hadde mer preg av visjoner. Men prosessen rundt det nye hovedbiblioteket er godt i gang. Det er ingen grunn til å begynne på nytt med det. Det måtte eventuelt ha skjedd for fem år siden. Og Oslo har landets beste fagmiljø på bibliotek. Disse menneskene skal først og fremst dyrkes. Jeg kommer til å gå rundt med store, fine ører! Samtidig må alle være åpne for endring. Ideene rundt «Nye Deichman» har alt eksistert en god stund, og det kan ha oppstått «slitasje» her og der. Så min første oppgave er å måle stemningen internt i Deichman.

Må vite om alt

 – Hva slags ledertype er du?

– Jeg er ingen «maestro» som tror jeg er alene om å ha de gode ideene. Snarere tvert imot. De mange gode tankene finnes i dag på Deichman. Det er en dedikert stab, noe som er typisk for kultursektoren, mer enn andre sektorer. Jobben min blir å få fram det aller beste i dette kollegiet. Jeg skal være en fasilitator. Jeg skal ikke sitte mye på kontoret. Jeg skal ikke blande meg i alt det som skjer, men jeg må vite om alt!

Dette er klar tale. Samtidig som hun overbeviser oss om at dette gleder hun seg veldig til. En mer spennende jobb kan hun ikke tenke seg.

Hun har også jobba med publikumsutvikling i femten år, på ulike felt. CV-en hennes gjenspeiler en del vandring på kryss og tvers av kulturfeltet, men gjennomgående som leder på ulike nivåer. Den ferskeste og mest relevante lederjobben hennes var i MIC Norsk musikkinformasjon, inntil Kulturdepartementet delte opp virksomheten for to år siden. Notearkivet med tre stillinger gikk til Nasjonalbiblioteket, mens den mest synlige avleggeren er det nye Music Norway som driver musikkpromotering i utlandet. Danielsen var sentral i dette omstillingsarbeidet. I London en periode dreiv hun forresten med det motsatte; import av fremmede kulturuttrykk til Storbritannia.

– Men jeg har aldri vært i en på langt nær så stor organisasjon som Deichman. Det blir spennende.

Hun har bodd, studert og arbeidet i Oslo siden 1994, med unntak av tre år i utlandet, særlig London, men også New York.

– Den første nærkontakten min med Liv Sæteren og Deichman var da vi oppsøkte alle kulturinstitusjoner i Oslo for å få tilslutning til den første «Kulturnatten» i Oslo i 2005. På biblioteket var det bare positiv respons, og i dag er arrangementet blitt årlig, der «Bibliotekjungelen», litteraturfesten på Deichman, er blitt hovedarrangementet.

 – Til Dagsavisen 9. oktober sier du at du skal «sørge for at hver gang du tenker på kultur i Oslo – så tenker du på Deichman».

– Det handler om posisjonering. Jeg mener biblioteket i Oslo fortsatt har noe å gå på; vi har en suksesshistorie som ikke er godt nok fortalt.

 – Hvordan er forholdet ditt til Litteraturhuset?

–  Jeg tror og håper Litteraturhuset har en lys framtid i Oslo. Hovedstaden er en stor kulturarena, og det er plass til oss begge. Litteraturhuset er en alliert. Konkurrentene våre er ikke andre kulturinstitusjoner, men turer i Marka, treningsstudioer og tid i hagen. For øvrig mener jeg kulturinstitusjonene i Oslo snakker for lite sammen. Det vil jeg forsøke å gjøre noe med, sier den nært forestående lederen av den største av dem alle.

 – Deichman er ofte kalt «lokomotivet» for norske bibliotek, særlig etter at de ambisiøse planene i Bjørvika ble kjent. Er dette noe du har følt på?

– Ja, det har jeg. Oppdraget er intet mindre enn å lage verdens beste bibliotek! Men det er fortsatt usikkert hvordan bibliotekmodellen blir framover. For eksempel er det ikke vi, men IKT-bransjen som bestemmer den teknologiske utviklinga. Den som eier grensesnittet, eier framtida. Så vi kan ikke sjøl drive utviklinga framover, men vi må følge med, være oppdatert og tilrettelegge for best mulige tjenester. Her vet jeg det allerede er gjort mye godt analysearbeid, og jeg har ikke tenkt å finne opp hjulet på nytt.

 – Etter mange år i Oslos kulturliv har du vel også et forhold til politikerne og administrasjonen?

– Jeg har blant annet vært administrativ leder for Black Box Teater og dermed lobbyist i forhold til oslopolitikerne. Jeg har også vært styreleder i Oslo Kunstforening. Jeg må si at jeg aldri har møtt annet enn seriøs interesse når jeg har kommet til politikerne med en god sak. Man må presentere gode løsninger, ikke sutre.

På vei ut støter vi på Liv Sæteren. Hun har en rykende fersk type evenemang på idéstadiet og drar etterkommeren inn på kontoret for umiddelbar briefing. Vi sikrer oss førsteretten når ideen måtte nærme seg realisering og forlater de to på kontoret. Der oktobersola fortsatt holder unna for skyggene fra rådhustårna.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someone